Velkommen til vinkjelleren! "Vinkjelleren - en vandring i Norddalens vinranker" Karakterer blir gitt i en skala fra én drue (absolutt dårligst) til 10 druer (veldig fin og eksepsjonell).
"Il Otta Sportif Deux"
Denne vinen smaker mistenkelig lite av svette. Ja faktisk. Ikke det at vi mener viner burde smake av svette - men denne burde det. Det eneste innslaget av sånt vi kan finne her er av gammel svette. Det vil si gammelmanns svette. Vi tror denne vinen i første rekke består av gamle slitesterke druer som er ypperlige for lagring i årevis. Men det gjør vinen litt kjedelig. Vi mener denne vingården burde kunne produsere unge sprudlende druer med en smak av ungdommelig sprekhet og variasjon. Spennvidden i smaken burde vært mye større og muligheten for å lage druer på høyt nivå burde vært tilstede. Vingården Il Otta har alle muligheter. Et godt jordsmonn i god beliggenhet og råvarer i massevis. Men en rask titt på farmen gir ett nedslående inntrykk.	Hvor ble det av vinrankene og produksjonsapparatet som skulle stå som et eksempel for hele distriktet? Hvor ble det av den fine region-vingården man ble lovet? Her var planene store og fine - og det skulle bli en vinfarm som skulle samle vinelskere fra vidt omkring. Nå ser vi mest bare ugress blant rankene, rundt en pen plen og et produksjonslokale preget av forfall - eller i beste fall stagnasjon. Joda, det serveres fremdeles vin her, men det gjøres som det er gjort i alle år - og av de fine planene har vi kun igjen noen tegninger på et ark. Som sikkert er gulnet og godt rullet sammen, der det ligger på pokalhylla i andre etasje med svart/hvitt bilder fra gode gamle årganger. Det spørs bare hvor lenge det fremdeles blir nippet til denne gamle vinen, før interessen dør ut og druene blir brukt til Aquevitt-produksjon og fraktet i tønner i gamle biler mellom Solstad og Parken og tilbake igjen før skipet parkerer utenfor gamle Shell.
Vår karakter: 3 Druer. Vi tror det fremdeles kan lages en og annen god vin her. Men da er man helt og fullt avhengig av at druen tilfeldigvis blir knakende god av seg selv. Vingården og Produksjonslokalene bidrar i hvertfall ikke med mer enn at det bare er der. Vårt råd er: pløy opp jorda igjen og kjøp inn gjødsel.
"Finé Fina de la Sjoa"
Du store min tid. Her er en vin for alle som ikke liker det kjedelige - og for de som ikke liker gjennomførte kvalitetsviner - rettere sagt kvantitet fremfor kvalitet. For hver gang du tar en slurk av denne vinen så smaker det forskjellig, når du fyller munnen så vet du aldri hvilken smak som vil fylle dine smaksløker. Noen ganger smaker det elg, noen ganger hval og av og til bjørnepels. For å yte rettferdighet her må det sies at smaken er ganske spennende på denne måten, men det kan også bli en ytterst kaotisk smaksopplevelse. Fargen er noe for seg selv. Vi er vant med at vin enten er rød eller hvit. Denne er begge deler, og litt til. Basisen er nærmest kjedelig jordfarget, men den har innimellom skarpe nyanser av alle farger du kan tenke deg så du får aldri helt tak på hva du egentlig ser. Vinen brukes til alle anledninger og til enhver tid - sommer som vinter.	Etiketten kunne vært pen om man hadde forstått at étt motiv kan være pent - men at 40 blir kaos. Spørsmålet blir altså: er denne vinen god? Nei. Den er ikke det. At den blir produsert i slikt kvanta i slikt et skrint jordsmonn er imponerende, men å bruke så mange forskjellige druer, ja til og med en og annen rosin og litt nøtter, kan i beste fall bli interessant, men ikke godt. Selv om det er spennende med gigantdruer så er det ikke sikkert at de går så godt i hop med små rips, molte, blåbær, bjørnebær, jordbær, gulrot, kålrot, stikkelsbær, paprika og alt annet som er pakket ned i denne relativt lille flasken... Et absolutt pluss gis til denne vinen for initiativ og vilje, samt at inntektene ofte gis til veldedighet. Det er nok til at vi anbefaler folk til å kjøpe vinen en gang i blant for å støtte produsenten. La oss bare håpe at pengene ikke brukes til flere ingredienser...for det er snart ikke plass til mer i flaska.
Vår karakter: Produsentens gode hensikter og gjerninger gjør at vi gir denne vinen en litt bedre karakter enn den egentlig skulle hatt om vi kun tok hensyn til vinens formål; å drikkes. Det ville vært det samme om vi ga en vannkilde med litt for høyt klorinnhold en god karakter fordi vannet tross alt kan redde liv. Karakter 3 druer.
"Cabernet Regionaraados 2003"
Denne vinen har kommet seg litt fra tidligere utgaver. Fremdeles merker man med det samme man lukter på den at her er det tilsatt veldig mange forskjellige urter. Noen urter er litt rolige og behagelige, mens andre er sterke og klare. Tilsammen blir det et lite smakskaos når man får den i munnen. Ruller man den litt rundt, får man likevel følelsen av et spennende mangfold. Av og til merker man likevel små stikk av en ingrediens som slett ikke vil passe med de andre, men denne har de tonet veldig ned fra tidligere årganger, og man kan til nød drikke denne men med høy risiko fo å havne i trøbbel utover kvelden.	For å oppsummere så er altså dette en vin laget med flere forskjellige urter, som man har jobbet hardt for å få til å fungere sammen. Det fungerer noenlunde nå, man merker litt stram smak, men i bunn så ligger det jo da også en drue som egentlig ikke er beregnet på finere drikker. Den hadde nok fungert bedre som brennevin.
Vår karakter: Unødvendig rotete, men bedre enn tidligere. To druer.
"Ariel Brut Footloosa 2003"
Dette er en alkoholsvak vin, men likevel veldig å anbefale. Den er laget på en veldig flott måte ved å blande sammen svært unge men velsmakende druer i en slags dristig "vin-coctail". Den er tilsatt veldig mye kullsyre og er derfor veldig sprudlende uten at det blir for mye. Vi får med denne vinen et bevis på at, blander du druer fra mange distrikt, kan du oppnå å få til gode produkter man ellers ikke ville klart å få til. La oss raskt skyte inn at selv om denne på mange måter er brygget på samme prinsipper som "Regionraados" så kan de ikke sammenlignes. Her har produsentene satt sammen druene så de jobber sammen og forsterker hverandre - motsetning til den andre hvor smakene ikke lar seg så lett blande.	Dette er en god vin man blir glad av og spesielt likte vi at de hadde tilsatt små morsomme smakstilsetninger som smakte av ung spenstig furu og ungt bjørkeløv. Smaken satt som et skudd fra starten av og jo mer vi drakk - jo mer likte vi den. Dette var den vinen vi prøvesmakte som vi ble mest beruset av...og det var ikke bare alkoholens skyld. Dette er en vin vi håper de dyktige produsentene vil lage mer av. Et godt bevis på at jo flere kokker jo mindre søl.
Vår karakter: En ungdommelig og fruktig vin. 8 druer.
"Scenarissimo Seloteateroldego"
En underlig og lite kjent vin - til tross for at den faktisk har vært her noen år. Den blir til stadighet servert i store mugger til alle årstider, men står likevel, gang på gang, igjen like urørt. Som regel er det kun produsentene med sin nærmeste familie som smaker på av ren høflighet. Bortsett fra det står flaskene og muggene igjen med kun enkelte fettflekker på. Dette er en vin folket ikke vil ha. Hvorfor lurer man kanskje? Vi gjetter; kan det være sammensetningen av druer som skremmer eller er det rett og slett at det produsereres både i kvantitet og kvalitet i slike doser at folk ikke helt er klare for det? Er det folket som ikke vet hva som er god vin...eller er det rett og slett ikke marked for denne vinen?	Smaksmessig er det i årgang etter årgang de samme sterke druene som dominerer. Etiketten endres men innholdet er det samme - det kan se ut som man plukker druene fra samme tønna hvert år. Når man smaker på vinen kan det kanskje være vanskelig å kjenne hvilken smak som skal være ledende. Man klarer rett og slett ikke helt å bestemme seg. Produksjonsprosessen har kanskje slitt under det at man har måttet samle sammen de druene man klarer - når smaken likevel ender opp med å bli så svak at man kanskje heller skulle lagd saft..?
Vår karakter: En noe rufsete vin men med muligheter for forbedringer. 3 druer.